Denne helga hadde vi det som kalles en utreisehelg. Det vil si at klassen delte seg, og ene delen
ble igjen i Salta, mens den andre delen reiste inn i Bolivia igjen.
Boliviagjengen, som vi kalte oss, reiste først med buss i ca 9 timer før vi kom frem til grensebyen Yacuiba. Her overnattet vi, før vi reiste videre med en mindre buss til Palmar Grande.
Palmar Grande er en liten indianerlandsby i nærheten av Villa Montes. Det bor ca 40 indianerfamilier der.
Vi stanset ved en liten gård. Omringet av sand og sten og noen få trær, sto hovedhuset der. Selve huset hadde en åpen løsning. En vegg stod rett opp og ned og støttet taket. Taket var laget av uthulet tømmer, og disse fungerte på samme måte som våre takrenner, bare at regnet ikke ville samle seg på et sted, men renne ned på bakken foran inngangen.
Inne i dette hovedhuset satt en familie. Det var foreldrene og broren til David, en av lederne våre. Litt sjenerte, men med et nysgjerrig blikk hilste de på oss, og vi fikk sitte på stoler i ring rundt et langbord.
Snart kom middagen på bordet. Kirsti Synnøve kunne fortelle oss at dette var 17 kg geitekjøtt. Tilbehøret var kokt ris og mais.
Mens vi spiste geitekjøtt fikk vi selskap av ikke mindre enn fem kyllinger, to kalkuner, et par katter og en hund. De gikk rundt oss mens vi spiste, og snappet opp eventuelle biter som falt på gulvet. I tillegg til disse stod det ei papegøye innerst i det ene hjørnet. Den kunne si "Hola", og lage skrikelyder som var prikk lik et menneskebarn.
Et lite stykke fra hovedhuset hadde familien en flokk med kje. Disse kjeene var annerledes enn de vi har i Norge. Kjeene her har ører som henger rett ned, - lik en hund.
På baksiden av huset hadde de en steinovn. Det var her de bakte brød og kokte kjøtt. Bl.a hadde middagen vår blitt tilberedt der.
Geitekjøttet smakte godt, og vi tok oss en velfortjent siesta. Etter en stund vandret vi bortover til indianerlandsbyen for å besøke søndagsskolen der. Der ventet det en liten flokk med unger, og noen voksne.
Barna ilte til da vi tok frem godteri og blyanter. Dette var sjeldne saker!
Deretter nærmet dagens høydepunkt seg; fotballturneringen! I alt fire lag deltok. Tre av dem lokale, og vårt norske guttelag. Vi jentene fikk også en kamp.
Resultatet var svært tilfredstillende; guttene vant alle sine kamper, og hele turneringen. Jentene vant også sin kamp, uten å slippe inn et eneste mål!
Etterpå var det fotografering og utdeling av pokal. vi kunne gå fra stadio
n med Norges rykte neddrysset i heder og ære.
Kvelden kom sigende, og det var tid for møte.
Her i Bolivia gjelder ikke det norske prinsippet for avtaler. I Norge kommer man presis til avtaler dersom ikke noe hindrer en. Her kommer man helst ikke presis. Dette er en eldgammel "skikk" som ligger som en kampestein i det bolivianske samfunnet. De fleste oensker nok å holde tida, men den ene rekner med at den andre ikke kommer tidsnok uansett, og den andre tenker akkurat det samme. Dette utarter seg som en ond sirkel, der ingen holder tida fordi de rekner med at ingen andre holder tida.
Vi satt i parken og ventet, da personen som skulle åpne lokalet kom, for så å finne ut at han hadde glemt nøkkelen. Da skulle møtet begynt for en halvtime siden.
Men guttene var full av tiltak, og de løp for å hente stoler. Disse satte vi under en lyktestolpe ute i den mørke natta, - midt i landsbyen.
Dette var jo egentlig en genial møteform, - ute i det fri. En kan tenke seg fordelene. Den terskelen som ofte synes lengst, er dørstokk-mila. En kan lett komme seg ut sin egen dør, men døren inn til møtet virker mer skremmende. En må kanskje møte sine egne naboer, og samtidig forlate sin egen stolthet.
Hvem vet, kanskje stod der noen gjemt bak et tre, eller sitt eget hushjørne og lyttet da David forkynte om Jesus.
Derfor kommer vi med en oppfordring til dere i Norge:
Ha møter i det fri så sant det lar seg gjøre! Ute i parken, på stranda og hvor det enn måtte være. En trenger ikke alltid fire vegger for å forkynne. Og en må aldri lukke døra.
SOLVARM HILSEN FRA OSS JENTENE I BOLIVIA
SUSANNE
HANNE MARIT
SILJE
IRENE
SOLVEIG
